Huset kaller meg Herre
Skygger, mitt hoff så matt
Nostalgi opp trappen bratt
mens trinnene blir færre
Søker, føler, finner
min storhetstids grå minner
Dolken i beltet er slipt spisst V
Jeg føler henne når det er mørkt
for måneblink holder meg vaaken Etter
regnværskveld er intet toert
& fra tunet blender taaken
Morgenroeden visste jeg skulle blø
Se mot døden, se d
Dypt i hjertet av Norge langt på veg fra
menneskekveg
Tankene vandrer tilbake den gang frosten krevde
meg
I vestavind & høstregn
da Nordbo inn i sølvborg steg
Vaakenetter gråstemt
bak midn
Uro herjer umildt
denne krypten av et skall
Sider som har utspilt
sin rolle, står for fall
Søvnløs, hjemsøkt nordsjel
drysser varige astralmen
Inn i natten dyster
red en infernalsk en
R